Jeg hadde med denne i alkoholfri bodyspray-versjon til Toscana i august, så den gir gode minner allerede. (Der ble det forøvrig mye sorbet)
Noter: Lime, grapefruit, verbena, mint, hvit musk og hvitt tre.
Ispahan var den Yves Rocher-duften man skygget unna da man var 13. Den lukta altfor voksent og altfor sterkt, og minnet meg om de spanskinspirerte Maja-såpene som lå på badet til farmor. Samtidig var det noe fascinerende over den lille våtserviett-duftprøven jeg hadde. Og på min Yves Rocher-nostalgitripp måtte jeg naturligvis få tak i Ispahan igjen. Til alt hell relanserte de noen av de klassiske parfymene for noen år siden, og jeg tror ikke det var reformulerte versjoner. Den nye dufter i allefall helt likt som den gamle. 
Jeg tror trygt vi kan si at Diors Poison er en parfyme man er nødt til å ta et standpunkt til. Den er så langt fra anonym som man kan komme, i allefall hos de tradisjonelle motehusene som også lager parfymer (nisjeparfymehus drar det ofte enda lenger ut i alle retninger).
Denne kom i 2008, og nå kan jeg faktisk ikke huske om jeg kjøpte den uten å prøve den først, eller om det var med en typisk Yves Rocher-parfymevåtserviett i et brev... Jeg tror faktisk jeg tok en sjans og bestilte den uprøvd. Det var i allefall ikke et dumt valg, for dette er en veldig fin og mild og snill parfyme som jeg gjerne bruker når jeg ikke er helt klar for de eksplosive fyrverkeriene av unike dufter som jeg gjerne foretrekker. Hvis jeg er syk, eller trøtt, eller skal være blant mange mennesker rett etter parfymepåføring, er det lurt å velge noe litt mer forsiktig. Det er en lett og feminin blomstrende duft med litt sitrus, uten noen irriterende noter såvidt jeg kan kjenne. Fint!
Selvfølgelig skulle tv-serien Beverly Hills ha sin egen parfyme! Denne ble sluppet i 1992, og jeg kjøpte min sommeren 1994 på salg til kr. 39,50 på en lokal Cubus. Vi digget Beverly Hills naturligvis, var jevngamle med dem (de var ferdig på highschool året før jeg var ferdig på gymnaset) og kjøpte Beverly Hills-tyggis med klistremerker inni. (Melrose Place-tyggis også, forresten)
Det er en hyggelig duft. Ikke av typen med mest personlighet, men av og til er det nettopp en sånn eplefrisk parfyme man trenger.
Denne husker jeg godt fra da den kom vinteren/våren 1994. Det var ikke ofte man hadde sett reklamer for parfymer på tv, og denne var så grønn og eksotisk med jungel og fuglelyder og badende kjekkas, så mange falt for den. Selv snuste jeg litt på den i butikken og hjemme hos andre, men kjøpte den aldri selv. 


En av mine absolutte favoritter om sommeren! Denne fikk jeg av mannen min for 3-4 år siden, en junidag, og jeg brukte den nesten hver dag den sommeren. Det er en sprudlende frisk sitrusduft med økologisk verbena fra Korsika, sitronolje fra Sicilia og grapefrukt-ekstrakt fra Italia.
Denne parfymen er rett og slett den mest autentiske gardeniaduften jeg noensinne har kjent (bortsett fra ekte gardeniablomster). Den er ikke tilsatt mange andre noter, ikke en gang noe tuberose såvidt jeg vet. Dette er ren gardenia, og den er nydelig!! Og ikke var den dyr heller. Jeg kjøpte min i Nice i 2004 til kanskje i underkant av en hundrings. Dessverre har den gått ut av produksjon, hvilket må være en av Yves Rochers største tabbeavgjørelser gjennom tidene.