Jeg tror trygt vi kan si at Diors Poison er en parfyme man er nødt til å ta et standpunkt til. Den er så langt fra anonym som man kan komme, i allefall hos de tradisjonelle motehusene som også lager parfymer (nisjeparfymehus drar det ofte enda lenger ut i alle retninger). Poison er mildt sagt intens. Den er ikke en parfyme man sprayer på rikelig før man skal på jobb, på konsert, på fly (den burde være forbudt på taxfreebutikkene) eller andre steder hvor man befinner seg i folkemengder. Den ble lansert i 1985, og Diors bestselger inntil det året var Miss Dior fra 1947. Navnet skapte kontroverser, og duften var nok rettet mot litt yngre og moderne målgrupper. Dette er en typisk åttitalls powerparfyme! Lekker og mørk lilla flaske, et navn som gir skumle og mystiske assosiasjoner, og en duft som tar plass.
- Toppnoter: Koriander, ville bær, plomme, krydder, appelsinblomst
- Hjertenoter: Rose, tuberose, nellik, kanel
- Basenoter: Amber, sandeltre, opoponax, musk
Jeg fikk en liten flaske juksepoison av en søster på reise i Asia da jeg var 16, og den duftet faktisk veldig identisk med originalen, som jeg kjøpte noen år senere. For meg er den en høstparfyme, men det er jammen ikke ofte jeg bruker den. Og når jeg gjør det, er det med den største forsiktighet. Jeg elsker den - men i mengder blir den uutholdelig. Dog er ikke min parfymesamling komplett uten den, så her gjelder det å være varsom i påføringen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar