Miss Dior (originale)

Denne rager høyt i min samling! Jeg kjøpte den som belønning til meg selv etter en krevende periode i fjor, og er blitt så glad i den. Jeg hadde ønsket meg den lenge. Miss Dior ble lansert i 1947, og de fleste parfymer fra den tiden blir på et eller annet tidspunkt reformulert av ymse grunner - men denne er visst så tett opp til originalen som mulig. En grønn chypre floral, klassisk så det holder, litt pudrete,  og så inderlig nydelig. Den blir mykere etter en stund, endrer seg litt, og jeg liker alle stadiene like godt. 

Toppnoter: Aldehyder, gardenia, galbanum, salvie, bergamot

Hjertenoter: Nellik, iris, irisrot, jasmin, neroli, liljekonvall, rose, narsiss

Basenoter: Labdanum, lær, sandeltre, amber, patcouli, eikemose, vetiver

Nå for tiden heter den imidlertid Miss Dior Originale, ettersom Dior for noen år siden lanserte en helt annen type parfyme og kalt den Miss Dior (tidligere Miss Dior Cherie) - hvorfor de har samme navn aner jeg ikke, men disse to er i allefall vidt forskjellige. Antagelig er det for å nå et nytt marked, de sikter seg nok inn mot dagens unge jenter. Den nye Miss Dior har ikke noen av særtrekkene til "old Dior", men lukter  - for meg - som hvilken som helst av 2000-tallets søte Escada-Flowerbomb-aktige parfymer. Men så lenge de ikke tar den originale vekk fra markedet, får de gjøre hva de vil for meg. 

Poison

Jeg tror trygt vi kan si at Diors Poison er en parfyme man er nødt til å ta et standpunkt til. Den er så langt fra anonym som man kan komme, i allefall hos de tradisjonelle motehusene som også lager parfymer (nisjeparfymehus drar det ofte enda lenger ut i alle retninger).

Poison er mildt sagt intens. Den er ikke en parfyme man sprayer på rikelig før man skal på jobb, på konsert, på fly (den burde være forbudt på taxfreebutikkene) eller andre steder hvor man befinner seg i folkemengder. Den ble lansert i 1985, og Diors bestselger inntil det året var Miss Dior fra 1947. Navnet skapte kontroverser, og duften var nok rettet mot litt yngre og moderne målgrupper. Dette er en typisk åttitalls powerparfyme! Lekker og mørk lilla flaske, et navn som gir skumle og mystiske assosiasjoner, og en duft som tar plass.

• Toppnoter: Koriander, ville bær, plomme, krydder, appelsinblomst
• Hjertenoter: Rose, tuberose, nellik, kanel
• Basenoter: Amber, sandeltre, opoponax, musk

Jeg fikk en liten flaske juksepoison av en søster på reise i Asia da jeg var 16, og den duftet faktisk veldig identisk med originalen, som jeg kjøpte noen år senere. For meg er den en høstparfyme, men det er jammen ikke ofte jeg bruker den. Og når jeg gjør det, er det med den største forsiktighet. Jeg elsker den - men i mengder blir den uutholdelig. Dog er ikke min parfymesamling komplett uten den, så her gjelder det å være varsom i påføringen.

Dune

Christian Diors "Dune" fikk jeg i hurtigsvarspremie da jeg tegnet abonnement med KK, Det Nye eller Henne omkring 1993-1994. Slike abonnementspremier var en av mine hovedkilder til parfymer på den tiden. Dette var lenge før internett, og det fantes ca en halv parfymebutikk i nærmeste by. De førte kun Elizabeth Arden. Ergo abonnerte jeg på alt mulig hvis det betød at jeg mottok fine nye parfymer!

Jeg brukte den ivrig på våren i tredjeklasse på gymnaset. Derfor liker jeg å bruke den i april-mai - den minner meg om vår og lyse kvelder, og heldigvis ikke om eksamen. Jeg kjøpte den på nytt for noen år siden, ettersom min lille flaske forlengst var tom.

Noter:

• Toppnoter : Bergamot, mandarin, rosentre, aldehyder
  
• Hjertenoter: Jasmin, rose, ylang-ylang
  
• Basenoter: Vanilje, patsjuli, benzoin, sandeltre
  

En hyggelig og nostalgisk duft altså. Og det slår meg at den er mer klassisk Dior nå - jeg kjenner litt flere eller andre noter enn tidligere. Aldehyder for eksempel.