Shalimar er en av de mest legendariske parfymene i historien, et ikon, og den er en av juvelene i Guerlains samling. Den ble skapt i 1921 og relansert i 1925 av Jacques Guerlain, inspirert av kvinnen som Taj Mahal og The Shalimar Gardens i Lahore ble bygget til. Det er en duft i klassen oriental, muligens den første?, og er både krydrete og søt. Men først og fremst er den smoky. I allefall på meg. I begynnelsen dufter den lapsang souchong, nesten tjæreaktig røkt svart te. Og lær. Den søte vaniljebasen dukker ikke opp før et par timer senere. Fremdeles med læret intakt.
Jeg har dyp respekt for duften og dens historie, og tenker at den lever sitt eget liv. Vi som bruker den må underkaste oss. Vi bærer ikke den, den bærer oss. Hvis dette gir noen mening. Kanskje er det annerledes for de som bruker den hver dag, men for meg er ikke dette en hverdagsparfyme.
- Toppnoter: Bergamot, mandarin, sedertre, sitron
- Hjertenoter: Patchouli, jasmin, rose, iris
- Basenoter: Vanilje, benzoin, perubalsam, lær
Shalimar er det motsatte av de litt upersonlige "Clean"-parfymene som skal dufte rent og friskt.
Jeg har den i Eau de Toilette, grunnet økonomiske årsaker den gang jeg kjøpte den, men jeg kunne gjerne tenke meg å ha den i Eau de Parfum også. Eller Parfum.. men det får bli når jeg en gang blir rik og fornem.
4 kommentarer:
Jeg elsker denne! Den minner meg om mamma, hun har brukt den så lenge jeg kan huske og for meg lukter den trygghet. Etter at hun ble uhelbredelig kreftsyk, ga hun meg en diger flaske slik at jeg alltid kan føle meg nær henne. Rart hvor sterke minner dufter kan produsere. Shalimar vil alltid ha en spesiell plass i min parfymesamling.
Jeg har den i edp, rett og slett fordi det er den varianten som funker best på meg. Jeg elsker den hele veien, fra den starter røktung til den toner ned og blir myk og krydrete vanilje. For meg er dette høstparfymen med stor H, den er ullgenser og tøfler, tjukk bok, et godt glass rødvin, men den er også selskap, lebestift og glitrende acessoirer. Jeg elsker den,og jeg skal aldri være uten en flaske.
Jeg har egentlig aldri merket annet enn vanilje, vanilje, vanilje. Første gang jeg hørte om den var i en bok hvor en mann påsto at den var verdens mest sexy parfyme. Så måtte jeg jo snuse litt, og min første tanke var: Vaffelrøre. MIn neste tanke var: Veien til mannens hjerte går gjennom maven :-)
Shalimar får meg til å få lyst til å gå med leppestift, silkesjal, hansker - være "ekte" dame :-) På en måte å føle slektskapet til tidligere velkledde damer, istedet for til en moderne verden med iPod, joggesko og goretex.
På ett vis føler jeg meg mer verd da - som en i rekken av en lengre tradisjon istedet for en mer eller mindre vellykket stress-borger i Oslo..
Fantastisk at en duft kan gjøre så mye :-)
Legg inn en kommentar