Parfymerapport fra New York

Det ble faktisk ingen parfyme denne gangen. Jeg har ikke hatt anledning til å gjøre grundig nok research på forhånd, og stunt-kjøp krever at man tar seg litt tid når man er på Barney's eller Bergdorf eller hvor man nå er. Og denne gangen var det rett og slett andre ting som fristet mer.

Vanligvis kjøper jeg alltid, uten unntak (jo - ett unntak: Berlin i fjor), parfymer når jeg er ute og reiser. De er mine suvenirer. Da vil duften alltid minne meg om akkurat den reisen hvor jeg kjøpte den. Det er fint. Sist jeg var i New York: L'Artisan Mûre et Musc Extreme. Før der: T by Takashimaya og L'Artisan Piment Brûlant. Før der: Etro Messe de Minuit og Etra. Før der: Michael Kors. Det samme med Paris, Capri, Stockholm, Cannes, hvorsomhelst.

Denne gangen snuste jeg litt rundt, f.eks. på Henri Bendel. Planen var egentlig å slå kloa i Tilda Swinton Like This fra Etat Libre dÓrange, som kom i fjor vår. Denne har jeg prøvd et par ganger det siste året, og den er absolutt i min gate. En nysende ektemann satte en stopper for kjøpet, og det får man jo akseptere. Hans helse er viktigere.

En annen plan var å kapre en av Chanels Exclusifs nå når de har kommet i "reisestørrelser" (les: 75ml.. mot normalt 200). Men de jeg har prøvd oppgjennom årene har ikke fenget meg helt. Jeg ga Bois des Iles en sjanse til hos Bergdorf's, men nei. Jeg behøver ikke den når jeg har No.5.

Og apropos Bergdorf's: Noe av det som gjør parfymesniffing riktig festlig, er å innta underetasjen hos Bergdorf Goodman som om jeg var en dame i Chaneldrakt og perler - når jeg faktisk går i jeans og retro-Adidas. Jeg ser ut som en fattig student - men oppfører meg som en Park Avenue princess. Jeg tar rulletrappa ned (mens jeg pudrer nesa i full fart), så det første de ser av meg er nettopp mine en gang hvite joggesko, deretter mine jeans, så min fem år gamle loete vinterjakke, mitt hjemmestrikkede ullskjerf og til slutt min kjedelige hestehale. Jeg tar på mitt mest vinnende smil, hever hodet, hilser blidt på alle botoxdamene som står klare til å kaste seg over meg for å selge kaviarkremer til ti tusen kroner krukken, og svever videre mens jeg nikker i øst og vest, smiler til alle, stopper og sier takk når noen spør om jeg vil prøve den nyeste duften, svarer "it's beautiful!", "it's lovely...", "it's heavenly!" og mener det jo forsåvidt også. Jeg får den beste service, ingen blir sure fordi jeg ikke kjøper noe, alle er hyggelige, og det er overhodet ikke skummelt. De trodde faktisk jeg var fotograf, siden jeg hadde kameraet hengende rundt halsen.

Herved oppfordrer jeg alle kunder som er litt redde for oversminkede parfymeri-damer om å løfte haken og smile bredt. Take control! Knus fordommer (begge veier!).

Nest siste dag var jeg innom Aedes de Venustas, for første gang på mange år. Jeg snuste bl.a. på L'Artisans egen Aedes-duft, men synes kanskje ikke den var så unik. Ellers hadde de duftlys fra Ladurée der, det var morsomt. Men fremdeles må man ringe på for å slippe inn, fremdeles er mange av parfymene låst inne i skap så man må spørre om å få lukte på én og én, og da mister i allefall jeg piffen. Parfymetesting er en individuell ting. Man må kunne gå og se og sniffe og tenke i fred, uten å bli snakket i senk av en selger som alltid vet bedre enn en selv hva man skal gå med og ikke gå med - eller tvertimot, som her - å måtte trygle om at han/hun kan låse opp skapet og hente ut det man måtte ønske. Heldigvis er det hyggelig de fleste steder.

Men det var altså første New York-reise uten innkjøp av parfyme. Og nå har jeg skriftet til alle dere parfymeinteresserte. Have mercy on me!